Samfunnsviteres samfunnsansvar?

Samfunnsviter'n 2/1997, Universitetet i Oslo

Andreas Føllesdal

Comments? |Home|

Har de universitetsutdannede et særlig ansvar? Har samfunnsvitere spesielle forpliktelser?

Universitetene har lenge hatt et spesielt ansvar for forskningsbasert sannhetssøking og undervisning. Disse idealene krever akademisk frihet til kritisk vurdering av alle antagelser uten frykt for politiske eller økonomiske straffereaksjoner. Med universitetets ansvar følger altså privilegier. Men har samfunnsvitere et spesielt ansvar?

Noblesse oblige?

En feilaktig begrunnelsestrategi kunne henvise til ‘noblesse oblige’: med privilegier følger forpliktelser. Men idag er høyere utdannelse ikke et privilegium. Snarere tvert imot: knappe undervisningsressurser i studietiden og arbeidsløsheten og studiegjeldsbyrden blant nyutdannede akademikere tyder på at politikerne systematisk overser de langtidsutdannedes kår. Så det kan virke snodig å spørre om universitetsutdannede har et særlig ansvar.

Likevel kan det være to slags grunner til at samfunnsvitere har bestemte roller og dermed et særlig ansvar i samfunnslivet. Samfunnsvitere kan gå til innflytelsesrike stillinger med spesielle muligheter til å handle, på godt og ondt. Og samfunnsvitere har i kraft av sin utdannelse spesiell innsikt til å gjøre bruk av disse mulighetene. En forskningsbasert universitetsutdannelse kan tilsi at samfunnsvitere har et spesielt ansvar i samfunnet. Vi kan få et litt bedre grep på dette ved å se på hvilke funksjoner samfunnsforskning har i samfunnet.

Samfunnsvitenskap som redskap

Mye samfunnsforskning er premissleverandør for økonomiske og politiske beslutninger. Beslutningene er ofte viktige, med store og omstridte konsekvenser for oss alle. Tenk bare på tiltak mot arbeidsløshet, strategier for bærekraftig økonomisk vekst, og endringer i overføringsordningene. Derfor er det viktig at samfunnsvitere er klar over den makt de har, både hver for seg og som yrkesgrupper. Universitetet har også et klart ansvar for å forberede studentene på disse oppgavene.

Samfunnsvitenskap som korrektiv

Samfunnsforskning har også en verdi i videre forstand, i tillegg til å være instrument for å oppnå gitte mål. Vi er ofte sterkt uenige i målsettingene innad i bedrifter og i offentlig politikk, og dermed i de beslutningene som foretas -- tenk bare på studielånspolitikken. Arbeidsgivere, vi selv og de som påvirkes av beslutningene kan mislike verdipremissene, beslutningsprosessen eller beslutningene. I utdannelsen legges det ofte vekt på å identifisere og håndtere slike konflikter, og korrigere feiloppfatninger for å komme fram til et bedre grunnsyn. Universitetet tar derfor blant annet sikte på fremme en kritisk og velutviklet sans for gode argumenter.

På arbeidsplassene er det også nødvendig å kunne stille seg kritisk, siden samfunnsvitere ofte har monopol på metoder for innhenting av ny kunnskap, og ofte brukes som sannhetsvitner. Derfor er det viktig å kunne utforme og utforske alternativer, og vurdere resultater kritisk -- med en viss frihet fra styring. Men friheten må kombineres med tilbørlig lojalitet mot arbeidsgiver. Lojalitet mot arbeidsgiver -- både i privat og offentlig sektor -- kan derfor ofte komme i konflikt med de idealene som formidles i studietiden. Universitetene og samfunnsviternes organisasjoner bør ta opp denne utfordringen.

Samfunnsvitenskap som refleksjon

Grupper i samfunnet benytter seg også av humaniora og samfunnsforskning i vid forstand for å forstå, vurdere og forandre sine egne verdier. Historie, andropologi, etnologi, folklore, filosofi, psykologi, sosiologi, teologi og mange andre fag gir sentrale bidrag. Forskningsbasert innsikt gjør oss bedre i stand til å orientere oss i omverdenen, og øker vår selvinnsikt og felles selvforståelse. Samfunnsvitere er bedre rustet til å avklare og vurdere egne og andres tradisjoner, sosiale prosesser, verdier og holdninger. Samfunnsvitere som gransker kulturarven og sosiale prosesser kritisk, bidrar dermed til å revidere og forme alles verdier, institusjoner og holdninger. Slik fri, kritisk og nyskapende forskningsbasert innsikt er nødvendig for å avklare hva som er i samfunnets og individets interesse -- for eksempel når velferdsstatsordningene skal forandres, eller når samspillet mellom offentlig og privat sektor skal justeres. Samfunnsvitere har også innflytelse på hvilken anseelse akademisk utdannelse vil ha i fremtiden. Så innsikt i våre egne tradisjoner, normer og verdier er fremtidsrettet, og får konsekvenser: samfunnsviternes beslutninger idag påvirker hva vi formidler til morgendagen, og dermed hvordan morgendagens samfunn blir.

Samfunnsvitenskap som modell

Studenter må rette seg etter de metodekrav forskersamfunnet stiller til etterrettelighet, respektfylt kritikk og begrunnelse. Disse kravene kan også ofte tjene som en modell for hvordan vi kan bilegge noen uenigheter i samfunnet forøvrig. Beslutningstakere i samfunnet erklærer ofte at de legger vitenskapelige resultater til grunn, og uttrykker dermed tillit til vitenskapelig metode og praksis. Vitenskaplige metodekrav er dermed en sentral del av den kulturen som formidles av forskningen, universitetet, og av samfunnsvitere. Denne tilliten forplikter. Samfunnsvitere -- og universitetene -- har et særlig ansvar for å ikke preges av ubegrunnede uheldige fordommer og verdivalg det ikke gjøres regnskap for.

andreas.follesdal AT arena.uio.no April 25, 1997