EUs grunnlovstraktat

Aftenposten 9. august 2004 s. 9

[Svar på leserbrev 7. juli s. 9:

Kronikken 30. juni av professor Andreas Føllesdal avsluttes med:”Grunnlovstraktaten ser ut til å gjøre EU mer demokratisk, men reduserer også innflytelsen for norske folkevalgte. Den demokratigevinsten vi måtte ha med norsk utenforskap, blir dermed mindre.”

 Det skjer en rekke endringer i EU gjennom den nye grunnloven. Noen hovedpunkter er at områdene med flertallsavgjørelser øker, og EU klargjør at EU-retten ”har forrang fremfor medlemsstatenes rett” (art. 10). Videre at ”Unionen har eneansvar for å inngå internasjonale avtaler” (art. 10). Med andre ord blir nasjonal lovgivning, inkludert det enkelte lands grunnlov, tilsidesatt for EUs voksende lovgivning. Det betyr at større deler av EUs politikk grunnlovsfestes, og det får betydelige konsekvenser for medlemslandene. Videre opphører det enkelte lands rolle i internasjonale forhandlinger; det blir EU-kommisjonen som gjennomfører forhandlinger og signerer nye avtaler, enten det dreier seg om fiskeri-, handels-, eller miljøavtaler.

    Det krever derfor en langt mer omfattende analyse for å konkludere med at vår demorkatigevinst utenfor EU blir mindre med EUs grunnlov.  Chr. Anton Smedshaug, Norges Bondelag]

 

Chr. Anton Smedshaug i Norges Bondelag kritiserer 7. juli min kronikk om at EUs grunnlovstraktat reduserer EUs demokratiske underskudd.

Smedshaugs belegg er tre trekk som angivelig tilsidesetter nasjonale folkevalgte og nasjonal lovgivning i større grad enn før. [Vi er tilsynelatende uenige i hva som er nytt, og om demokrati først og fremst er et spørsmål om de folkevalgtes mulighetsrom på nasjonalt nivå.]

For det første får EF-retten forrang over medlemsstatenes rett innen sine traktatfestede områder. Men dette er rettspraksis allerede, og ikke nytt.

For det andre får Unionen eneansvar for internasjonale avtaler. Heller ikke dette er nytt, men områdene er justert. Det enkelt lands rolle opphører heller ikke i internasjonale forhandlinger, siden det kan inngå avtaler på andre områder, og deltar i Ministerrådet som må godta avtalene.

For det tredje har Smedshaug rett i at området for flertallsavgjørelser i EU øker. Nasjonale myndigheter endrer sin rolle og mister noe selvstyrt råderom. Men grunnlovstraktaten forsterker samtidig andre demokratiske kanaler enn de nasjonale folkevalgtes vetorett. Innbyggerne får bedre demokratisk kontroll på EU-arenaene gjennom sine nasjonale og sine europeiske folkevalgte. Nasjonale parlamenter får økt innsyn i hva regjeringenes representanter gjør i Ministerrådet. De folkevalgte i Europaparlamentet får mer makt, ofte på likefot med Ministerrådet.

De tre trekkene forhindrer altså ikke at dette nye ’operativsystemet’ vil redusere EUs demokratiske underskudd i forhold til i dag.

[Vi er enige om at folkestyrets fremtid i og utenfor EU krever mer omfattende analyser enn en kronikk, og at EU trenger mer enn en bedre grunnlov for å bli demokratisk nok. Vi er kanskje også enige om at mange andre faktorer også er viktige i vurderingen av EU, som sentralisering av beslutningsmyndighet, og 'markedsliberaliseringens' plass. Jeg bidrar gjerne til dialogen.]