Rekruttering av kvinner

Universitas 1. desember 1999

Flere leserbrev i Universitas har fokusert på det viktige temaet om rekruttering av kvinner til faste vitenskapelige stillinger, spesielt ved Institutt for statsvitenskap. Debatten gjelder hva som er årsakene. Denne avklaringen er viktig for å velge riktig medisin for å forbedre den foruroligende skjevfordelingen av stillinger.

Elisabeth Bakke intervjues i Universitas 27. oktober om hvor vanskelig det er for kvinner å bli professorer. Mangelen på stillinger å søke på forklarer hvorfor tiltak i dag ikke umiddelbart korrigerer skjevrekrutteringen i tidligere årtier. Dermed er det vanskelig - både for menn og kvinner - å få fast vitenskapelig stilling i dag. Det er vanskelig å å forstå Anne Elisabeth Erlandsens kritikk i Universitas 10. november, at Bakkes forklaring er "ren konkurransevridning fra folk som ikke på egen hånd kan konkurrere, men som må dytte kjønnsvariabelen foran seg."

17. november nevner Stina Hausken Solhøy, Anne Cathrine Berger og Anette Melbye tre mulige barrierer som forklarer det lave antallet kvinnelige professorer generelt, og på statsvitenskap spesielt. 1. Etterspørselen etter kandidater styres av ansettelseskomiteer som legger antall forskningspublikasjoner til grunn. Dette rammer kvinner med fødselspermisjon og omsorg for barn. 2. Komiteer uten kvinner har en tendens til å rekruttere andre menn. 3. Kulturen og miljøet på instituttet er lite attraktivt for kvinner.

Dersom 1 gjelder må vi få høre om mer egnede kriterier, eller måter å unngå slike skjevheter. En kan tenke seg at omsorgsansvar tillegges betydning ved vurdering. Mener forfatterne at et slikt ansvar skal telle likt for kvinner og menn?

Vedrørende 2: Denne påstanden må belegges bedre. Er det grunn til å tro at menn i ansettelseskomiteer på institutt for statsvitenskap, eller på UiO, faktisk har en tendens til å rangere menn over kvinner i strid med vitenskapelige kriterier? Hvilke ansettelser har vært undersøkt, og hvor ofte har dette skjedd? Dersom 3 stemmer må vi høre mer om hvilke tiltak instituttet kan iverksette - med få ressurser - for å forbedre kulturen.

Geir Olav Hauge er for fort ute i Universitas 24. november. Han hevder at årsaken til kvinneunderskuddet er manglende faglig spenst i miljøet. Men det forklarer ikke hvorfor menn likevel ønsker ansettelse på instituttet. Eller tilbyr instituttene bedre vilkår for menns forskningstemaer, jfr. Trine Syvertsen i Uniforum nr. 16? I såfall er ikke kritikken et uttrykk for "middelklassekvinnenes sutreideologi", men et betimelig varsel om å se nøyere på hvilke faglige miljøressurser universitetet ønsker å tilby studentene og sine ansatte.

For å kunne endre det bestående må vi forstå situasjonen bedre. Det krever blant annet en grundig vurdering av disse og andre mulige forklaringer, for å finne ut hvilke som har noe for seg - og hvilke av dem vi kan gjøre noe med. Hypotesene om mannlig vurderingssvikt i komiteene, kvinners ønske om å slippe vitenskapelig vurdering, eller UiOs manglende tilbud til dyktige kvinner, tilsier høyst ulike strategier for å sikre UiO som anstendig arbeidsplass for ansatte og studenter. Saken er for viktig til å avspores.

Anne Julie Semb, stipendiat, Institutt for statsvitenskap

Andreas Føllesdal, 1. am. Filosofisk institutt