[Kvinne som stod op at strede]
Susan Okin (1946 - 2004)

Le Monde Diplomatique-Nordisk   april 2004, s.28

Den politiske teoretikeren Susan Okin (født 1946) døde 3. mars, så altfor tidlig. En av våre dyktigste og mest innflytelsesrike tenkere om likestilling, familie og rettferdighet er gått bort.


Hun bidro til å etablere kvinneperspektivet som et sentralt felt i politisk tenkning på mange måter, ved historiske arbeider, og både teoretiske og mer konkrete statsvitenskapelige bidrag. Av særlig interesse for norske lesere er blant annet bidragene om kvinnerettet utviklingspolitikk og om minoritetskvinner i det flerkulturelle samfunn.

Hun ble født i New Zealand, og ble utdannet ved Oxford før hun tok doktorgrad ved Harvard-universitetet i 1975. Fra 1990 var hun professor ved Stanford-universitetet.

 

I 1979 kom en av hennes viktige bøker, om kvinner i vestlig politisk tenkning. Når mange av de klassiske filosofene som Hobbes og Locke skrev om individer, var det faktisk mannen som familiens overhode de skrev om. De spurte ofte ’hva er mannens vesen og muligheter’ men ’hva er kvinner til for’? De bekymret seg om interessekonfliktene og fellesinteressene mellom individer i samfunnet, men overså konflikter mellom familiemedlemmer. Dette skillet mellom privat og offentlig er teoretisk uholdbart og får uforsvarlige praktiske konsekvenser, mente Okin. John Stuart Mill var derimot svært opptatt av dette temaet, og om preging til kjønnsroller. Hvordan kunne og burde barn oppdras til likhet, uten ’makt på den ene side og lydighet på den andre’? Okin tok opp denne utfordringen fra Mill, blant annet ved å sette fokus på familiens rolle i å opprettholde kjønnsrollemønstre.


Hun kritiserte også nyere politisk filosofi for manglende oppmerksomhet om kvinners situasjon. De færreste filosofer maktet å skille mellom det offentlige rom og privatlivet på forsvarlig vis. Særlig var hun opptatt av at rettferdighetsbetraktninger ikke kunne stoppe ved hjemmets inngangsdør. Hun hevdet for eksempel at John Rawls’ rettferdighetsteori overser familien og kjønnsrolleproblemer, siden denne teorien utelukkende dreier seg om offentlige samfunnsinstitusjoner sett samlet. Hun mente at denne tilnærming ikke fanger opp de overgrep som skjer i det såkalte ”private” rom, skjermet mot ”offentlig” statsmakt. Hun tolket teorien dit hen at arbeidsfordeling innad i familien eller i et kjønnsdelt arbeidsmarked ikke ble ansett som spørsmål om rettferdighet. Hun kan ha rett i at Rawls’ teori ikke skiller mellom den private og den offentlige sfære på en overbevisende måte. Og et annet av hennes gode poeng er utvilsomt at mange viktige dilemmaer om likhet og likeverd mellom menn og kvinner ikke blir uttømmende behandlet av slike teorier.

 

Med hennes faglige ballast maktet hun å gi tradisjonell politisk teori kritikk på dens egne premisser, istedenfor å forkaste alt. Dermed kunne hun også trekke på de innsikter og argumenter som var verd å bevare, og det ble lettere for henne å få gehør og faglig gjennomslagskraft for sine egne bidrag.

Hvordan institusjoner hemmer rettferdighet både i familien og i arbeidslivet er sentrale temaer hun satte på dagsorden og belyste, og som mange andre har fulgt opp. For eksempel krevde hun at familien som oppdragelsesarena må gjenspeile det likeverdet og valgmulighetene som John Rawls og andre har hevdet at borgere må ha i storsamfunnet. Derfor kan vi ikke uten videre forsvare en drastisk skjevfordeling av roller og ansvar mellom mor og far, selv om den er gjort på fritt grunnlag. Det er uheldig hvis barn ikke opplever og dermed ikke forstår at det finnes andre måter å fordele oppgaver på. Ellers kan barna lett tro at de ’typiske’ kjønnsrollene ikke bare er vanlige, men også normativt riktige. Den feilslutningen gjorde mange av de gamle filosofene.


Susan Okin hadde brede forskningsinteresser, fra de mer teoretiske til de svært konkrete. Hun avviste konflikter mellom fornuft og følelser som en overforenkling av det moralske: Det er ikke en grunnleggende konflikt mellom teorier om rettferdige samfunnsinstitusjoner og ”omsorgsetikk”. Tvert imot bygger mange rettferdighetsteorier på antagelser om at vi har ansvar og omsorg for hverandre som likeverdige innbyggere av vår felles sosiale verden.


To av hennes mer konkrete prosjekter anvendte dette perspektivet på kvinner i ulike deler av verden. Det temaet hun arbeidet med i år ved det prestisjetunge Radcliffe Institute var kjønn, økonomisk utvikling og kvinners menneskerettigheter - temaer som også har stått sentralt i norsk bistandspolitikk og menneskerettighetsinnsats. Hun var nylig tilbake fra World Social Forum i India, der hun var blitt dypt grepet av å oppleve slumområdene - og også så hvordan bistand utenfra faktisk kan nytte. Okin argumenterte sterkt for at vi har forpliktelser for fattigdom i andre land, ikke minst på grunn av de tette institusjonelle båndene mellom stater. Hun var særlig opptatt av hvordan Verdensbankens og IMFs politikk hadde utilsiktede skadevirkninger for kvinner og barn, stikk i strid med FNs målsettinger. En grunn er at økonomisk vekst målt i BNP kan etterlate mange i kjølvannet. Hurtige økonomiske endringer basert på frimarkedtankegang kan gi nye økonomiske muligheter for de sterke, men skaper også ofte radikal usikkerhet for de sårbare og uheldige. Virkelig forbedring krever at vi er mer direkte oppmerksomme på hvilke faktorer som skaper fattigdom og hva som kan gjøre de fattige selvhjulpne.


Et annet av hennes praktiske bidrag er særlig relevant for de siste ukers hijab-debatt i Norge og Europa. Mange samfunn har lenge drevet en bevisst assimileringspolitikk for minoritetsgrupper for å innordne deres kultur i flertallskulturen. Slike strategier har etter hvert vakt stor motstand. I Norge har vi for eksempel hatt viktige debatter om overgrep mot samer og sigøynere. Resultatet har ofte vært mer tolerante strategier som lar minoritetskulturene blomstre i noe større grad: støtte til religiøse privatskoler, tillatelse til å bære hijab i den offentlige skole. Men hva bør vi gjøre når slike minoritetsskikker skader kvinner? Hvordan bør vi avveie krav om minoriteters grupperettigheter mot likestillingsidealene?

Okin utfordret det ’flerkulturelle’ samfunn som blant annet vil tillate hijab og andre tradisjoner som kan hemme kvinners likeverdige samfunnsdeltakelse. Hun spurte: ”Er det flerkulturelle samfunn også bra for kvinner?” Artikkelen vakte slik oppsikt at reaksjonene på den fort kom i bokform, med en lang rekke kjente bidragsytere. Respekt for minoritetene kan ikke kreve at man respekterer alt det som skjer bak lukkede dører og internt i disse samfunnene - det ville være å gjenta feilene som preget vestlig politisk teori altfor lenge. Siden mange av minoritetenes kulturelle særpreg er særlig belastende for kvinner er en reflektert grenseoppgang nødvendig. I vestlige samfunn er det kanskje særlig uforsvarlig å la minoritetskvinner ha mindre beskyttelse mot overgrep enn andre kvinner har, simpelthen begrunnet med respekt for minoritetene. Det er vanskelig å respektere gruppers selvstyre når den interne kulturen preger gutter og jenter til roller de ikke lett kan velge bort.

 

Hvilke minoriteter skal respekteres, og hvem i disse minoritetsgruppene skal få siste ord? spør Okin. Vi må finne gode svar, for ellers blir ikke grupperettigheter del av løsningen, men isteden del av problemet. Det er til syvende og sist enkeltindividenes behov og interesser som må begrunne grupperettigheter. Derfor må vi være svært kritiske til minoritetsrettigheter som vil tillate gruppens ledere å sette medlemmenes rettigheter til side. Og spørsmål om minoritetsrettigheter bør ikke besvares bare av gruppens selverklærte ledere, som hovedsakelig er eldre menn. Minoritetskvinner må selv være med og avklare minoritetsrettighetenes grunnlag og grenser.


Okin mente, på dette området som på alle andre, at kvinner må være fullt delaktige i samtaler, forhandlinger og beslutninger om hvordan makt skal brukes, så lenge deres interesser står på spill. På dette punktet, som på så mange andre, levde Susan Okin som hun lærte.

 

Bibliografi

Women in Western Political Thought (Princeton University Press 1979)

Justice, Gender and the Family (Basic Books 1989)

Is Multiculturalism Bad for Women? (Princeton University Press 1999).

 

Andreas Føllesdal, Professor i filosofi, Universitetet i Oslo