Om rådgivere og demokrati

Dagens Næringsliv - "Debatt" 18. april 2001

Dagens Næringsliv har satt søkelys på informasjonsrådgivernes roller og ansvar. Et kort sammendrag av noen av mine argumenter om temaet ble gjengitt i avisen 2. april, og kommentert av Lars Erik Grønntun 5. april. Det kan være av interesse for DNs lesere å lese en mer utførlig fremstilling av de refleksjonene jeg opprinnelig formidlet.

Demokratidebatten går heftig når informasjonsrådgivernes klienter har politiske beslutningstakere som målgruppe. Temaet setter skriveføre i sving med gjensidige anklager om udemokratisk og usaklig virksomhet. En nyansert vurdering krever refleksjon om når og hvordan informasjonsrådgivere kan svekke, og når de kan styrke, demokratiske idealer.

Informasjonsrådgivere kan true idealet om likefordeling av makt mellom samfunnborgere på minst tre måter -- men kan også bidra til å utjevne de maktskjevheter som dessverre finnes i dag. Rådgivere kan svekke politikernes sentrale rolle, de kan feilfordele gruppers mulighet til å påvirke innholdet i politiske beslutninger, og utstrakt bruk av informasjonsrådgivere kan på lenger sikt svekke befolkningens tillit og oppslutningen om vedtak. Innsats fra bransjen og enkeltfirmaer kan imidlertid også fjerne avmakt hos svakstilte.

Politikernes makt kan svekkes selv om informasjonsrådgivere selvfølgelig ikke erstatter de folkevalgte. For makt er ikke bare myndighet til å velge mellom gitte alternativer på en dagsorden, men vel så mye myndighet til å sette dagsorden og bestemme hva noen skal kunne velge mellom. De som legger disse premissene har makt.

Informasjonsrådgivere kan fremheve enkelte politiske oppgaver og oppdage nye handlingsalternativer og koalisjoner. Informasjonsrådgivere kan altså finne nye løsninger og samle troppene. Dyktige politikere, god forskning og årvåkne medier kan også øke handlingsrommet for politikk på slike måter. Men rådgiverne -- som andre aktører -- kan også true politikernes reelle handlingsrom ved å definere bort noen temaer og løsninger, og ved å innsnevre feltet av de alternativene som er politisk mulige. Problemene blir større dersom politikerne mangler trening i å forstå aktørenes virkemåter og ikke er tilstrekkelig kritiske til innspill de får. Særlig ille blir det dersom andre oppfatninger og motekspertise ikke får komme til orde i kampen om de folkevalgtes oppmerksomhet. Slik vinkling og utvelgelse av dagsorden og alternativer kan selvfølgelig ikke unngås, men det er betenkelig dersom informasjonsrådgivere får utstrakt mulighet til å sette dagsorden og identifisere handlingsrommet på vegne av sine klienter -- og særlig hvis de samtidig skjermes mot kritisk debatt og innsyn. Den frie forskningen ved universitetene har et viktig ansvar her, blant annet for å forske på det ingen vil betale for. Mediene har også en kritisk rolle i å blottlegge kilder og tendensiøse argumenter.

For det andre må vi spørre hvilke følger informasjonsrådgivere kan ha for innholdet i beslutningene. God og relevant informasjon er nødvendig grunnlag for gode beslutninger. Likevel er ikke mer informasjon alltid til det bedre. En selvfølgelig fare er at "informasjonen" kan være feilaktig. Et annet og kanskje vanligere problem er at informasjonen er utvalgt og presenteres på måter som fremmer noen parter - klientene - utilbørlig. Og politikernes oppmerksomhet og anledning til kritisk avveining er et knapt gode når beslutninger skal tas. Derfor er det et problem dersom informasjonsrådgivere bidrar til å fordreie beslutningene til egen parts gunst slik at andre berørte parter ikke tas tilbørlig hensyn til. Idealet kan ikke være et verdifritt ståsted, men at gode beslutninger er objektive i en viss forstand: Ytterligere kunnskap og refleksjon bør ikke få oss til å ombestemme oss. Dette idealet blir selvfølgelig ikke oppnådd i dag, men informasjonsrådgivere kan fjerne oss ennå mer fra dette idealet -- særlig dersom politikerne ikke har kapasitet til å høre kritiske, alternative synspunkter.

En tredje fare med bruken av informasjonsrådgivere er at den kan svekke befolkningens oppslutning om politiske beslutninger. Folk kan ende opp med å mistenke politikere for helt uforskyldt å ta mest hensyn til de parter som har fått oppmerksomhet og innflytelse med profesjonell hjelp. Dermed mister politikere tillit fordi de ikke utøver sin makt med tilbørlig hensyn til alle berørte parter.

Informasjonsrådgiverbransjen kan selv redusere disse farene. En mulighet ville være en "pro bono"-ordning, som mange informasjonsrådgivningsbyråer og advokatfirmaer praktiserer i USA. Hvert byrå gir gratis rådgivning til enkelte parter som har mye på spill men som ikke har råd til å betale for seg. I praksis subsidierer dermed rike klienter fattigere parter. Advokatfirmaer kompenserer dermed litt for de store økonomiske ulikhetene mellom partene i rettssaker, som sin skjerv for rettssikkerheten. At omdømmet stiger ved å vise samfunnsansvar på denne måten er kanskje også et moment. En lignende ordning kan være verd å vurdere for informasjonsrådgiverbransjen i Norge.

Andreas Føllesdal er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo og ved ARENA, Norges forskningsråds Europaforskningsprogram.